Kunstsilo

Klikk her for å se presentasjonen av prosjektet fra magasinet Byggeindustrien

Det har vært mye debatt både i forkant og under byggingen av dette nye signalbygget på Odderøya i Kristiansand, like ved Kilden og kulturskolen. Men etter en lang ferd står nå bygget klart til å ta imot de besøkende, og det har en utforming som burde tiltrekke flere enn kun de kunstinteresserte.

Arbeidet er gjennomført av Backe Sør, tidligere Kruse Smith Entreprenør, i en totalentreprise, og prosjektleder Pål Le Page legger ikke skjul på at det har vært en krevende oppgave.

– Dette prosjektet har egentlig vært krevende på alle måter, med mange ulike utfordringer. Vi måtte finne frem til nye løsninger underveis som prosjektet utviklet seg, og dette er en utbygging vi har lært veldig mye av. Dette er noe vi selvsagt aldri har bygget tidligere, og er nok noe vi heller aldri får bygget igjen. Men nå har vi en ringperm for hvordan en kunstsilo skal bygges, om det skulle bli aktuelt å ta frem igjen. Dette har vært en kjempegøy utfordring å løse, og vi er godt fornøyde med resultat, selv om det har vært noen krevende år, sier La Page.

Fra 1935

Prosjektet har allerede lang forhistorie, og selve bygget går tilbake til tidlig i 1930-årene. Den tidligere kornsiloen ble fullført i 1935, og ble Kristiansands første møte med funksjonalismen. Siden har det vært en viktig del av bybildet i byen.

Byggherre tilbake i 1930-årene var Christianssands Møller som fikk med seg arkitektfirmaet Korsmo og Aasland i Oslo til å utforme bygget, som da ble tungt inspirert av funksjonalismen. Det var Høyer Ellefsen som fikk ansvaret med å bygge kornsiloen, med en rekke lokale arbeidere. Kornsiloen skal være det første bygget i landet som ble støpt med glideforskaling. Den bærer for øvrig mange likhetstrekk med kornsiloen på Vippetangen i Oslo. Siloen på Odderøya besto av sylinderformede celler, elevatortårn og lagerbygning, og hadde først 15 celler, som ble utvidet med ytterligere 15 celler noen år etter, slik at bygget totalt omfattet 30 celler. I 1939 fikk arkitektene Kosmo og Aasland prisen Houens fonds diplom for kornsiloen.

Siloen ble nedlagt i 2008 og i 2010 bestemte bystyret at siloen skulle bevares. Etter hvert begynte også planene om å tramformere bygget om til et kunstmuseum. Det skjedde etter at milliardær, og nåværende sjef for Statens pensjonsfond utland, Nicolai Tangen, i 2015 bestemte å skjenke hjembyen med hans omfattende private kunstsamling. Dette skal være den mest omfattende private kolleksjonen av nordisk kunst fra perioden 1930 til i dag. Som en del av dette foreslår han også at kornsiloen skal omgjøres til et nytt museum, og slik ble det. Ved siden av Tangen-samlingen skal museet huse Sørlandssamlingen og Christianssands Billedgalleri. I tillegg skal det legges opp til å vise internasjonal digital samtidskunst, temporære utstillinger, og et utvidet tilbud med foredrag, konserter, matopplevelser, workshops, selskapslokaler og arrangementer.

Byen satte av de første midlene til å gjennomføre en slik transformasjon, og i 2017 vinner det som nå er arkitektfirmaene Mestres Wåge Arquitectes, BAX og Mendoza Partida konkurransen om å utforme bygget. Dette var en stor konkurranse, med over 100 bidrag fra en rekke ulike land.

Underveis har det vært mye debatt om finansieringen av prosjektet, men det ble fullfinansiert, og etter en konkurranse var det lokale Kruse Smith Entreprenør, som nå er blitt til Backe Sør, som skulle gjennomføre utbyggingen i en totalentreprise. De var eneste tilbyder som leverte tilbud på utbyggingen. I media, blant annet NRK, har det fremkommet at totalkostnaden er på rundt 710 millioner kroner eksklusive merverdiavgift.

Omfattende prosjekt

Backe Sørs prosjektleder, Pål Le Page sier det har vært et omfattende prosjekt, hvor de først vant konkurranse om en samhandlingsfase der de sammen med arkitekt, rådgivere og byggherre videreutviklet prosjektet, jobbet med å kvalitetssikre kostnad og optimalisere fremdrift. Dette arbeidet pågikk i seks måneder.

– Her lå det også inne en opsjon på kontrakt for selve byggearbeidene, og vi ble enige om å gå videre med byggearbeidene. Dette arbeidet startet vi med i august 2019, sier Le Page. Arkitektene ble med videre og tiltransportert entreprenøren, og de har samarbeidet tett hele veien. Også å få plass de riktige rådgiverne har vært viktig for Backe.

– Det var viktig å få inn rådgiverne tidlig både i samspillsfasen, og hvordan vi skulle gjennomføre rivearbeidet og gjenoppbygge den nye konstruksjonen, og ikke minst med tanke å bygge opp sikkerhetsløsningene for den verdifulle kunsten som skal inn i bygget. Her fikk vi med oss sikkerhetseksperter fra Rambøll, som blant annet har vær involvert i byggingen av det nye nasjonalmuseet, sier han.

Le Page forteller at deres oppgave rett og slett var å bygge om en kornsilo til en kunstsilo i helt ny drakt, og samtidig bygge ut med to nye bygg.

Han forteller at det var en omfattende oppryddingsjobb, før man kunne starte å strippe ned konstruksjonen.

– Da vi fikk nøkkelen til siloen i 2019, var tilstanden noe bedrøvelig. Betongkonstruksjonen var i utgangspunktet meget solid. Betongen har stått seg godt, og det var lite skader på armeringsjernet. Vi tror at holdbarheten kan ha økt som følge av fettet som ble avgitt fra kornet som har vært lagret i siloene, samt et tykt lag med maling. Dermed ble de mindre bearbeiding av selve betongkonstruksjonen enn vi kunne fryktet. Men deler av konstruksjonen var skeiv og det var ikke bygget etter samme toleransekrav som vi har i dag, så det var en annen omkrets på toppen enn i bunn, sier han. Le Page forteller også at etter driften ble lagt ned, så flyttet duene inn.

– Det var en god del kornrester slik at byens duer har vært der i store antall. Avfallet etter dette ble pumpet ut før vi kunne starte. Det var en stor oppryddingsjobb. Det var også mye kornrester i sjaktene mellom siloene som måtte ryddes. Elevatorhuset med heis og trapp måtte rives, det samme med taket som var underdimensjonert for at en mulig støveksplosjon skulle gå rett opp og ut av siloene, og deretter starter jobben med å klippe ned deler av konstruksjonen før gjenoppbyggingen kunne starte, forteller han.

Den ene konstruksjonen som skulle rives var det såkalte elevatorbygget, som var 50 meter høyt.

– AF Decom hadde ikke stor nok klippemaskin til dette, så man måtte fjernstyre en Brokk for å starte dette arbeidet, legger han til.

30 sylindre

Siloen består av 30 sylindre. Mellom disse sylindrene er det 18 rombeformede sjakter.

15 av siloene sto på solid grunn, mens 15 sto i på en gammel fylling, og disse måtte fundamenteres. Nye stålkjernepeler måtte opptil 16 meter ned til fjell for å sørge for ny fundamentering.

– Vi måtte ordne aller sprekker og riss og armering som stakk ut i siloene, og dette måtte gjøres fra innsiden. Vi måtte først lage hull gjennom alle siloer for å komme inn. Siloene er 39 meter høye, og vi måtte ha et godt inngangspunkt. Det ble laget et gulv i alle siloer for å kunne etablere stillas i alle rørene. Det er satt opp 900 meter murstillas, med 30 meter høye stillas i alle 30 rørene. Vi etablerte navn og nummer på alle siloene for enkelt å kunne finne frem, sier prosjektlederen.

Le Page og anleggsleder Simon Hartveit forteller at HMS-arbeidet ble viet ekstra stor oppmerksomhet i denne delen av prosjektet.

– Det er ikke mobildekning i siloene, og vi måtte øve spesielt på rømming fra silorørene. Brannvesenet var her og øvde med alle sine lag. De hadde eget spesialutstyr stående klart til oss. Veien fra det ytterste, til det innerste røret var lang. Ved ulykker kunne evakueringer bli vanskelig. Derfor ble alle skiftene på brannvakta i Kristiansand trent i å evakuere personer ut av rørene. Vi var avhengig av å vite at den lokale redningstjenesten visste hva de ville komme til ved en eventuell ulykke, sier anleggsleder Simon Hartveit.

Før arbeidet inne i siloer og romber startet, måtte alle hulrom måles for oksygenverdier og gass. Det var noe kornrester enkelte plasser, og forråtnelse av organisk materiale kan skape interessante lukter og gasser. Her hadde teamet også på seg gassalarmer

Silorørene ble fikset innvendig og det ble klargjort for en ny glid på utsiden av soliene. Dermed kunne Norges første glidestøp styrkes med ny glidestøp.

– Dette var en spesiell jobb. Vi skulle legge 20 centimeter betong utenpå eksisterende konstruksjon, og noen steder 30 centimeter for å rette opp så godt som mulig. Vi måtte montere all armering på forhånd siden alt er buet. Disse nettene ble laget nede og heist opp i buet form. Vi stilte med folk under glidestøpen, mens Interform kjørte gliden. Alt ble gjort i én stor glid, sier Le Page.

Katedralen

Etter gliden var det klart for å bygge det store rommet, eller katedralen, som skal være selve hjertet i bygget.

Før man kunne starte nedskjæringen, måtte konstruksjonen forsterkes for å tåle at siloene skulle henge «av seg selv». Nye bærebjelker ble montert, og det ble også montert en vaier for ekstra forsterkning.

– Vi måtte ha kraftige spennarmerte betongbjelker til å bære løsningen, og det var en meget komplisert operasjon å jekke betongbjelkene på plass, kommenterer Hartveit.

Etter at nytt, spennarmert bæresystem var på plass, startet rivingen av 20 meter med siloanlegg under den hengende betongkonstruksjonen. Med håndholdt sag ble 30 siloceller frikuttet horisontalt og vertikalt, bit for bit. Det er tatt ut rundt 3.000 tonn betong og stål.

Dermed har klart å bevare tolv meter på toppen av de gamle betongsiloene. Disse henger i løse lufta rundt 20 meter over bakken. På innsiden vises den gamle støpen frem i eksponerte betongvegger bevart og restaurert av eksperter på betongrehabilitering.

Nybygg

Ved siden av rehabiliteringen av eksisterende konstruksjon er det også bygget flere nye konstruksjoner og bygg. Det er bygget et nytt bygg i fem etasjer på østsiden av siloen. Bygget rommer museum og kontor i øverste plan. Taket benyttes til teknisk rom. Lagerbygget mot sjøsiden er bygget i fire etasjer til bruk som museumsareal. Lagerbygget har også en takterrasse. I først etasje er det butikker, restauranter og auditorium.

Dette er konstruksjoner som er bygget i betong og stål.

I sidebygget har man blant annet har etablert en stor kunstheis, som måler seks ganger fire meter.

– Dette er heis for som kan frakte en stor Rolls Royce, så det er solide saker, påpeker Le Page.

I 1. etasjer i hovedbygget er det hovedinngang og stor restaurant, museumsbutikk, og man kan gå inn i silosalene og få sett noe også uten å løse billett.

I dette bygget er det også bygget en skybar i niende etasje, med uteservering og 360-graders utsikt over byen. I 8. etasje er det også flere lokaler som leies ut.

I tredje etasje i hovedbygget lagte en whitebox som er laget for digitale utstillinger, med lyd og videovisning i særklasse. Rommet er ni meter høyt innvendig.

Kunstsilo er også bygget slik at uansett hvor man er så er det glassvegger inn slik at man kan se inn i storrommet. I hovedrommet er det også bygget en stor trapp hvor man kan gå opp i alle etasjer.

Strenge krav

Det er i Kunstsilo også strenge krav til både finish og utførelse. Det er lagt inn store sikkerhetskrav og en rekke ulike føringer rundt hvordan innredningen skulle gjøres.

Sikkerhet har vært styrende for hele prosjektet. Det samme med hvordan det tekniske anlegget skulle fungere for kunsten som skal oppbevares. Det gjelder både ventilasjon og fuktstyring. I tredje etasje er det et ekstra sikkert rom, hvor man kan plassere kunstverk som har en verdi på opptil 200 millioner kroner. Her er det ekstra tykke vegger og mye sikkerhetsløsninger.

– Når det kommer til finish er det blant annet på veggene hvor det skal henge kunst krav om at det er 21 mm finer bak gipsen slik at man kan henge opp kunst hvor man ønsker. Ingen av veggene skal gå ned til gulvet, slik at veggene oppleves som litt svevende på veggen. Det skal ha minst mulig forstyrrelser, det skal være fokus på kunsten. Dette gjør at alle rommene skal være «rene», og minst mulig skal vises for de besøkende. Dermed er det kun kameraer som vises her, legger Hartveit til.

– Har gått bra

Prosjektleder Le Page forteller at utbyggingsarbeidet har gått bra.

– Det har gått gradvis og fint. Våren 2023 var vi klare med rent, tørt bygg og vi kunne starte innredningen. Her har vi hatt mye folk i sving, og har klart å følge en oppdatert plan. Ulike deler av byggene er blitt overlevert underveis, og hele prosjektet ble overlevert byggherren 29. februar, sier han. Utomhusarbeidene skal fullføres i løpet av april.

Men han legger heller ikke skjul på at det har møtt på flere utfordringer underveis.

– Vi fikk en krig som gjorde at leveranser av stål ikke ble så enkelt, sier han. 50 prosent av deres stål kom fra Ukraina. Det vi bestilte av stål ble mye forsinket og det kom mindre enn vi trengte. Og det gav oss en del utfordringer. Et annet problem fikk vi med gulvleveranser. Vi tidlig var ute og valgte massivt eikegulv. Men dette var fra en produsent som var russisk eid. Det kunne vi ikke bruke, så måte inn og finne et annet gulv – og vi vant frem i en budrunde på et gulv i Tyskland, som sto på lager her ett år før det skulle legges. Dessuten hadde vi også utfordringer med sikkerhetsdører i stål, sier han.

Prisutviklingen har også vært krevende for prosjektet.

– Det var tungt å få inn priser til å dekke jobbene og arbeidet som ble gjort, både mot underentreprenører og byggherre. Vi opplevde fire konkurser i prosjektet. Det har dermed vært krevende på mange måter, men vi har kommet i mål på en fin måte, synes Le Page.

Hartveit og Le Page har hatt en rekke arbeidere på byggeplassen, både egne ansatte samt underentreprenører og leverandører.

– Vi har bygget noe spesielt, og vi var hele 169 personer i siloasalen på kranselag. Det planlegges å lage en plakett med navn på alle firmaene som har være med på utbyggingen. På det meste hadde vi 200 arbeidere her samtidig. Alle som har jobbet her skal inn på en egen fest før åpningen, og vi er stolte over hva vi har bygget, sier Le Page – som selv har vært leder gjennom fem år i utbyggingen.

Stort HMS-fokus

Han er ekstra godt fornøyd med HMS-arbeidet.

– I egen stab har vi en H-verdi på 0. Totalt er det 350.000 timeverk, og vi har att veldig få skader, noe vi veldig godt fornøyde med. Jo mer ekstrem oppgaver vi har hatt, jo mer risikovurdering er det. Vi har hatt møter hver morgen der vi gått gjennom dagens oppgaver slik at alt skulle ivaretas. Det har hele veien vært et veldig stort faglig engasjement, med en holdning om at dette skulle vi klare. Vi mener prosjektet er veldig godt gjennomført jobb, spesielt på betongfronten, avslutter prosjektleder Le Page.