Ullerntunet

Manualen ble tilpasset sykehjem av Omsorgsbygg og Veidekke Entreprenør medvirket i prosessen. Den omfatter blant annet 50.000 signaler i automasjonsentreprisen som avleses på SD-skjermer.

Det 16.000 kvadratmeter store sykehjemmet er påkostet med høy kvalitet både for brukerne og de ansatte, og den flotte hagen løfter hele nabolaget.

Tilpasset hovedbygg
For arkitektfirmaet tegn_3 har utvidelsen av Ullerntunet vært en lang prosess. Fra mulighetsstudien på tomten som lå til grunn for både reguleringsplanen og konkurransen. Det ble en lang prosess med Byantikvar og Plan- og Bygningsetaten som omfattet blant annet hvor nær nybyggene kunne ligge det verneverdige bygget, og høyden på nybyggene.

– Resultatet ble at nybyggene ikke skulle være høyere enn mønehøyden på eksisterende bygg som skal dominerer på kollen, og være det første man ser når man kommer inn her. Avstanden til de to sengefløyene er åtte meter på hver side slik at det blir et luftig rom mellom eksisterende bygg og de nye byggene, forteller arkitekt Lars Bæren i arkitektfirmaet tegn_3.

– Ser man på uteområdet er det en klar akse fra Ullernchausseen og opp til inngangsdøra som er holdt veldig ren. Det man ser er hovedbygget, og dette er «hjertet» i Ullerntunet. Her er resepsjonen for hele komplekset og dagsenter for bydelens beboere. De to identiske sengebyggene har totalt 144 beboerrom. I hjørnet av hovedbygget ligger Hjørnesteinen en institusjon som tilhører bydelen. Institusjonen som var her opprinnelig skal videreføres og driftes av bydelen, fortsetter han.

Strippet innvendig
Bygningen fra 1923 er strippet innvendig, der bare de kraftige betong-bærekonstruksjonene og fasadeskallet ble stående igjen.
– Noen stålforsterkninger i bærekonstruksjonen og forsterkninger i taket måtte til for å ivareta de nye kravene. Noen brannskader på loftet med en del hussopp og asbest var uventet, og vi måtte skifte ut en del tømmer som var innfelt i gesimsen i teglveggene og legge til nye bæringer, sperrer og hanebjelker. Hele hovedbygget er etterisolert med fem centimeter. Innsetting av dører i metertykke vegger var absolutt en av utfordringene med hensyn på både høyde og bredde, forteller prosjektleder John Opset i Veidekke Entreprenør, og legger til at eksisterende dører ofte var for smale, og nesten alle døråpningene måtte utvides med 10 cm for å tilpasses nye krav.

Foruten vinduene som er originale eller kopier av opprinnelige vinduer, er kassetthimlingen ved hovedtrappen i terrazzo og to bitrapper fra 1923, restaurert. Et seremonirom med opprinnelig skrift på veggen er også tatt vare på sammen med originaldørene.

Etasjehøydene
Bæren peker på at litt av utfordringen var nettopp etasjehøydene som ble presset i nybyggene. Det skyldes at man måtte holde seg under mønehøyden på hovedbygget samt at man skulle rampe seg opp i hovedbygget fra underetasjen og ned i hovedbygget fra plan 02 på nybyggene, for å opprettholde 1:20 stigning på rampene for universell utforming og transport av senger og utstyr. Man var derfor ganske låst på etasjehøyden og det er brukt mye tid på å optimalisere føringsveier for å kunne ha en god himlingshøyde.

I det vernede hovedbygget var etasjehøyden enda mer presset, særlig på grunn av en eksisterende bjelkestruktur som tvang føringer ned. I underetasjen ble gulvet pigget opp og senket så mye man kunne uten å undergrave bæreveggene. Himlingene er ellers løst med et lavt parti i korridor og innerst i rommene og med et høyere himlingsparti mot yttervegg og vinduer for å få maksimalt med dagslys inn.

– På det laveste kom himlingshøyden ned i 2.18-2.20 meter, noe som er lavt, men ikke lavere enn det det var etter forrige rehabilitering utført på 70 tallet. For fremtiden håper jeg det åpnes opp for flere alternative ventilasjonsstrategier med mer bruk av for eksempel naturlig ventilasjon i slike prosjekter som skal forsøke å forene dagens tekniske krav med et vernet bestående bygg, sier Bæren.

Detaljprosjektering
Han trekker frem en heisplassering som måtte skyves lengre ut for ikke å komme i veien for korridortransporten, som det første de oppdaget da de startet detaljprosjekteringen. Da var de blitt enige med Byantikvaren om ikke å gå gjennom taket med heisoppbygget.

– Løsningen ble å bygge sammen to takoppbygg, og på den måten skjule heisen, selv om det betød en del omprosjektering av planløsninger. Det ble besluttet full oppmåling etter riving. Det fikk man etter hvert, men det ble veldig kort tid, sier Bæren.

Transportnerven
Et kulvertsystem i to underetasjer er transportnerven som binder de tre byggene sammen. To transparente glassbroer i andre etasje er den synlige forbindelsen mellom byggene.

– Vi har laget et fasadekonsept som er rolig, men med et mønster for å unngå at fasaden blir monoton og har farger som harmonerer godt med det gamle bygget. Det er benyttet Cembrit fibersementplater levert ferdig kappet fra fabrikk. Platene er montert på en prefabrikkert bindingsverksvegg som var så presis at platene passet på millimeteren nesten uten behov for kapping, påpeker han.

Store glassfelt
Store glassfelt vender ut mot foajeområdene i sengebyggene for å markere inngangspartiene.

– Særlig i bygg A er det glassfeltet som fungerer som gjennomlys i vestibyleområdet, slik at man ser fra inngangspartiet og tvers gjennom bygget og ut på andre siden. Det har vært et poeng for å bryte opp de store byggene for å få ned skalaen samt for å gjøre det enklere å orientere seg i anlegget, sier Bæren.

Hagen
Ingen vet hvordan hagen opprinnelig var, men man har prøvd å komme tilbake til samme linjeføringen i romantisk stil som man antar at det har vært her opprinnelig. Terrassen mot syd er satt i stand og tilbakeført slik den opprinnelig var, men er hevet for å gi universell utforming med trinnfri utgang fra hovedbygget samt med en ny rampe for rullestolbrukere ned til hagen. Flere gamle trær er tatt vare på, blant annet en sjelden rødeik.

Vanskelig å prise
– Problemet med byggrehabilitering, spesielt der hvor også antikvariske krav kommer til utførelse, er at dette er vanskelig å prise, sier Opset. Blant annet i rørføringer, tekniske føringer, flytting av utsparinger, boring av nye hull, samt det bygningsmessig. Men både han og arkitekt Lars Bæren er enige om at sluttproduktet er «Excellent».