Gyldendalhuset

Det nye Gyldendalhuset ser nesten like ordinært ut fra utsiden. Vel innenfor kan noen hver bli målløs og tårevåt.

– Man skal få et kick av en annen verden av å komme inn her, fordi en møter noe en aldri har sett før i Oslo. Det skal være en spenning mellom det tradisjonelle, pittoreske i fasadene på Sehesteds plass og det moderne på innsiden, forklarer arkitekt og prosjektleder Inge Hareide hos Sverre Fehn AS om Gyldendals nygamle forlagshus i Oslo.

Det kicket er ikke vanskelig å få. Om det hadde vært noe kick å hente ved å entre et fullstendig nytt bygg på samme sted med samme funksjon får vi heldigvis aldri vite. For det var også en tanke å rive alt og bygge et moderne innvendig kontorbygg, med en replikafasade. Det ville vært langt billigere, men ut i fra antikvariske hensyn umulig. Fra Gyldendal overtok Universitetsgaten i 1912, har det gjennom årene stadig blitt ervervet mer bygningsmasse i kvartalet. Opprinnelig var disse bygningene bygget som leiligheter, og forlagets 150 ansatte slet derfor med kaotiske lokaliteter, på lite hensiktsmessige arealer. Forlaget hadde i tillegg et ønske om å flytte hovedinngangen til Sehesteds plass, tvers overfor Aschehoug.

Ikke prestisjeprosjekt
Prosjektet fant sin form, i forhold til økonomi og myndighetskrav. Vedal Entreprenør, som hadde generalentreprisen, bidro i mars 2005 til å gå gjennom kalkylene på nytt for å finne besparelser som var forenlig med å bli ferdig til i begynnelsen av november 2007. Det var viktig å ikke fremstille Gyldendalhuset som et prestisjeprosjekt. Det ligger ingen automatikk at det er en garanti for kvalitet.

– Nei, vi ønsket å lansere det som et spennende prosjekt, samtidig som vi har hatt krav om kvalitet og at alle skal jobbe sammen med arkitekt, rådgivere og byggherre for å bygge dette til laveste kostnad, sier prosjektleder Anders Palm hos Vedal Entreprenør. Både han og arkitekt Hareide, presiserer gleden av å kunne skape noe unikt, å ha motivasjon til å bygge uten å ha kun økonomisk drivkraft.

Overbygget gårdsrom
Det ble besluttet å beholde fasadeløpet og forsiktig fjerne all innmat. Problemet var at det var ikke gitt å finne et naturlig grep for å få inn dagslys og tilfredsstillende funksjonalitet som et nybygg ville ha. Løsningen var å åpne interiøret, og å lage et stort overbygd gårdsrom, Ibsenhallen. Der inngikk også en rehabilitering og implementering av Danskehuset, som opprinnelig er en kopi fra en del av det danske Gyldendal, og tidligere brukt som en lagerbygning.

De originale og vernede fasadene i Universitetsgata og på Sehesteds plass ble bevart. Det måtte likevel lages en transportåpning i veggen ut mot Universitetsgaten for i det hele tatt kunne få brukbar atkomst. En noe begrenset kjelleretasje ble gravet frem, for ikke å gå for tett på de gamle fasadene.

Lyssjakter og pyramider
Resultatet av Gyldendals henvendelse til arkitekt Sverre Fehn om å se på mulighetene for å bygge om og modernisere eiendomsmassen, står nå, vel 12 år etter, ferdig. Tildelingen av lys til det store sentralrommet, Ibsenhallen er essensiell. I tillegg til to lyssjakter i bygningens indre, faller lyset gjennom et uforlignelig tak over Ibsenhallens fem gallerier. En uvanlig ide, millimeternøyaktig prosjektering og utførelse fra Con-Forms produksjon av takelementene, har gitt et uovertruffent hvelv. Det tjueførste århundres svar på taket i det sixtinske kapell? Intet mindre.

Fleksibelt og eksponert
De 18 pyramideformene vi ser nedenfra er konstruert av avskårne plattendekkere som står i tre rader med seks sjakter i hver. Gradasjonen av de innvendige pyramideformene danner en sirkulær form, og er langt fra lemfeldig. Solens gang over himmelen vil være med på å bestemme vinkel og porsjonere dagslys over det åpne kontorlandskapet. I den grad man skal ta hensyn til rykter, går disse ut på at vekten på taket er ca 870 tonn.

– Bygget er prosjektert for åpne løsninger, men vi har et system med kontor – og systemvegger som skal gi maksimal fleksibilitet. Dette er tegnet for framtida. Her har vi en gjennomgående struktur som er eksponert; En skal kunne lese hva bygget er bygd av, og materialiteten skal være eksponert, sier Hareide.

Betongkrav
Fehns foretrukne materialvalg, eik, glass og ikke minst betong, ville stille store krav til at betongentreprenøren måtte inneha de kvalifikasjonene som det plasstøpte betongarbeidet forlangte. Betongen ville komme til å ha kontaktflate mot de personer som befinner seg i huset, og skulle ha en glatt, men samtidig ubehandlet overflate. Dog skulle spor av skjøter og forskaling kunne anes. Et eksempel er betongutførelsen i søyletrappen, der det nesten kjennes ut som om betongen er silkemyk.

Betongen er valgt så lys som mulig. Det er brukt hvit Aalborgsement, som Unicon har levert. Strøm Gundersen AS ble valgt til å utføre betongarbeidet og har på det meste hatt 56 mann i sving med på utførelsen. – Betongarbeidet er vi svært fornøyde med. Et resultat vi nesten ikke kunne forvente oss, sier Hareide fornøyd.

Bygget har også fått en ny, inntrukket femte etasje. Inngangspartiet, med den karakteristiske Gyldendaldøren i kobber, er flyttet over fra Universitetsgaten. Hele første etasje er fellesarealer, med kontorfunksjoner, økonomiinngang, kantine, og møte – og seminarrom. Et ubeskrivelig auditorium, med buet himling, har, uten registrerte protester, fått navnet Hamsunsalen. Det er lett å glemme at dette ikke er et nytt museum i byen, all estetikken til tross, som kun skal besøkes og nytes. Det kommer også til å være en daglig arbeidsplass for mange mennesker, som således må ha oppfylle viktige krav til grunnleggende kontorfunksjoner.

Det er nedlagt store ressurser i akustikk og brannprosjektering. Et godt skjult brannsikringstiltak befinner seg på sørveggens glassbyggerstein, der et utvendig sprinkleranlegg skal stanse eventuell brannsmitte fra tilgrensende bygninger.

I ettertid vil alle de byggtekniske utfordringene, den åletrange byggeplassen midt i byen og logistikkproblemene kun være fjerne minner. Det som sitter igjen er gleden av å ha skapt noe unikt. – Noe slikt vil man bare få være med på en gang i livet, konkluderer Vedals Anders Palm.

Tekst og foto: Trond Joelson